FOR HASHIM BETYR SAMARBEIDET MED REDD BARNA NOE HELT SPESIELT

Hashim Passawe står ved kaffemaskinen i Redd Barna-huset på Hasle i Oslo. Som tekniker i det lille kaffeselskapet King Coffee er han stadig innom og sørger for at den virker som den skal. For Hashim betyr det noe spesielt å komme hit – og i dag er han kommet for å fortelle sin livshistorie og om sitt første møte med Redd Barna.

Hashim ble født i Liberia i Vest-Afrika i 1991. To år tidligere hadde det brutt ut en blodig borgerkrig i landet, en krig som skulle koste rundt 250 000 mennesker livet og drive mer enn én million mennesker på flukt.

Faren til Hashim ble drept i krigen. Moren måtte flykte med barna, først til Sierra Leone, før de endte opp i en flyktningleir i Guinea. Men også der var det krig og kaos.

Hashim kom bort fra moren og sine to eldre søsken. Han trodde de var drept. Sammen med tre yngre nieser klarte han å komme seg til hovedstaden, Conakry.

– Niesene mine fikk bo hos en dame, mot at jeg ga henne en del av pengene jeg tjente ved å bære varer på markedet.

Selv bodde han på gata. Hashim var da åtte år gammel.

GJENSYNET MED MOREN

På markedet der han jobbet, møtte han plutselig på den gamle læreren sin, som også hadde flyktet fra Liberia. Læreren klarte å spore opp moren til Hashim, og fortalte henne hvor sønnen var.

– En dag hørte jeg noen rope kjælenavnet mitt, Kwame, som bare mine aller nærmeste bruker. Da jeg skjønte at det faktisk var meg stemmen ropte på, så jeg mamma. Vi hadde ikke sett hverandre på minst et år – ingen av oss trodde vi kom til å se hverandre igjen. Det var helt surrealistisk.

Hashim husker at han var mest opptatt av å fortelle moren at niesene var trygge, at han hadde tatt ansvar og vært den voksne.

– Det var som om en bør ble løftet fra skuldrene mine. Nå trengte jeg ikke lenger jobbe så hardt.

Sammen dro de videre til flyktningleiren Sembakounya i byen Dabola, sentralt i Guinea. I denne leiren hadde Redd Barna etablert et senter for å hjelpe barn og familier som hadde flyktet fra krigen. Hashim og de andre barna i leiren dro dit så ofte de kunne.

– Vi fikk mat, og muligheten til å drive med aktiviteter, som Scrabble, basketball og musikk. Jeg husker også at vi hadde talentshow og stemte fram de vi syntes var flinkest, litt som Idol, sier Hashim og smiler.

I leiren var det en skole, men barna kjente seg ikke like trygge der. Hashim forteller at de kunne bli slått hvis de ikke konsentrerte seg.

– Hos Redd Barna var de veldig strenge på at ingen barn skulle bli slått. Der lærte man ikke i frykt. Det var harmoni.

ET TRYGT STED FOR BARN

Senteret som Hashim snakker så varmt om, var et såkalt barnevennlig område. Slike områder etablerer Redd Barna verden over i flyktningleirer og i land med krig og konflikt. Målet er alltid å beskytte barna og gi dem et trygt sted der de kan leke, lære og få hjelp til å bearbeide traumatiske opplevelser.

– Det er mye som ikke er så lett å snakke med foreldrene sine om. Noen ganger kunne vi fortelle noe til en kompis, så fortalte de det videre til en voksen på Redd Barna-senteret, og så fikk vi hjelp, sier Hashim.

De spilte også rollespill, hvor de blant annet lærte om vold og overgrep.

– Sånne store temaer lærte vi ikke om noen andre steder.

Hashim husker godt en av kompisene han møtte på senteret.

– Han kalte seg Black Nature og var så god til å rappe. Han og flere andre fra leiren startet gruppa Refugee All Stars. Mange år senere, da jeg bodde i Bergen, hørte jeg plutselig at hele bandet fikk opptre hos Oprah Winfrey, det var helt sykt kult, sier Hashim, og legger til:

– Det ga håp til alle som hadde vært barn i den samme flyktningleiren å se at de gjorde det så stort, selv om de hadde lik bakgrunn som oss. Tekstene deres beskrev livet som flyktning. Vi følte oss representert og fikk tro på at det fantes muligheter for oss også.

TIL NORGE

Hashim forteller at han vendte seg til det nye livet i flyktningleiren, men for moren var det ikke et blivende sted. Hun hadde ikke jobb og slet med å forsørge barna.

– Mamma hadde tatt til seg flere barn som hadde mistet sine foreldre. På et tidspunkt tror jeg hun tok vare på åtte stykker, pluss de tre niesene mine, forteller Hashim.

Moren søkte om asyl i flere land, og fikk til slutt opphold i Norge. I 2003 kom Hashim og familien til Bergen.

– Jeg husker at folk sa at det bare var snø og isbjørner i Norge, så mamma gråt og ba om å få dra et annet sted, sier Hashim og ler.

– Men vi fikk høre at det var et godt sted å bo og at vi ikke kom til å angre.

Han husker da han kom inn i sitt nye hjem for første gang.

– Jeg skrudde på og av lysbryteren igjen og igjen. Jeg kunne ikke fatte at ikke strømmen gikk. Vi var vant til at det var strøm i kanskje én time om dagen. Her var det jo både vann og strøm hele tiden. Det var veldig uvant. Og da jeg skjønte at jeg skulle få egen seng, begynte jeg å gråte.

De første årene var vanskelige. Det var ikke lett å passe inn, håndtere alle minnene og traumene.

– Jeg følte meg allerede voksen, jeg hadde jo opplevd så mye – og så skulle jeg plutselig bare gå på skolen og være barn.

I 2016 flyttet han fra Bergen til Oslo. Det var nødvendig med et sceneskifte, få litt avstand til et miljø der mange i omgangskretsen slet med liknende ballast.

VIL GI NOE TILBAKE

For litt over et år siden søkte han på jobben i King Coffee, som drives etter mottoet «sammen endrer vi verden – kopp for kopp».

– Jeg leste i stillingsannonsen at de aktivt bidro til å gjøre noe godt i de kaffeproduserende landene, og ble ganske oppsatt på å få den jobben.

Som tekniker med ekspertise på kaffemaskiner og vannstasjoner får Hashim brukt både evnene og engasjementet sitt.

– Med den barndommen jeg hadde, vet jeg at selv små bidrag kan utgjøre selve forskjellen på liv og død.

Det er ikke bare gjennom jobben at Hashim er med å utgjøre en forskjell. Han bruker også en del av lønna til å støtte brønnprosjekter i sine gamle nabolag i Sierra Leone og Liberia.

KUNNE GÅTT VERRE

Hashim har fortsatt kontakt med mange av vennene han fikk i barndommen. Sammen mimrer de stadig tilbake til tiden på Redd Barna-senteret.

– Jeg tenker ofte tilbake på tiden der, på samholdet og hvor trygge vi følte oss på senteret. Der lærte vi hvordan vi skulle være som mennesker.

Han mener selv at det kunne gått mye verre med barna i flyktningleiren om de ikke hadde hatt Redd Barna-senteret å gå til.

– Jeg bodde i flere andre flyktningleirer. For meg er det åpenbart at når barna ikke har noe å gjøre eller et sted å være, er de mye mer sårbare. Da kan de lettere bli tvunget til å bli barnesoldater eller begå kriminelle handlinger så de havner i fengsel.

Hashim har snakket lenge. Nå må han videre. Nye oppdrag venter, kaffemaskiner må fikses. Han trekker på seg ytterjakka og setter kursen mot utgangen.

– Den kaffemaskinen trenger stadig litt omsorg, så jeg kommer sikkert innom igjen snart!

Etter at denne saken ble ferdigstilt skiftet King Coffee navn til Amma Kaffe.