Woroud og familien befant seg hjemme i Khan Younis, som ligger i den sørlige delen av Gaza, da bombeangrepene startet. Først skjønte de ikke helt hva som skjedde.

Familien var vant til at de bare hadde strøm noen timer hver dag. Plutselig ble den kuttet helt. Bombeangrep var heller ikke noe nytt, men nå tok de aldri slutt.

Etter en uke var leiligheten deres full av fordrevne mennesker som hadde flyktet fra nord.

I Khan Younis ble situasjonen også raskt uutholdelig. Woroud og barna måtte stadig forlate leiligheten i femte etasje for å søke tilflukt under angrepene, men det fantes ingen trygge steder.

En dag ble hele nabolaget teppebombet. Mannen til Worouds tante ble drept hjemme hos dem. Angrepet førte til enorme ødeleggelser.

Woroud tar en liten pause, før hun fortsetter:

– Hjertet til datteren min sluttet å slå. Hun fikk et slags sjokk i hjertet.

Det begynte å samle seg væske i kroppen til datteren Basant. De måtte dra til sykehuset.

I korridorene på sykehuset hadde mange familier søkt tilflukt. Det var totalt kaos, og sykehuset manglet det meste. Hardt skadde fikk behandling uten smertelindring. Datteren til Woroud måtte tappe væske rundt hjertet. Helt uten bedøvelse.

Situasjonen i Khan Younis ble verre og verre. Woroud skjønte at hun måtte komme seg vekk for å redde datteren. Sammen med Basant og barna flyktet hun ut mot havet lenger sør i Gaza, til Al-Mawasi.

Woroud passet på datteren dag og natt. Husly fantes ikke, og de hadde heller ikke tilgang på toaletter og rent vann. De vasket seg og kokte mat i sjøvann. Det var vanskelig å gjøre opp ild uten ved. De tente på klær og alt som kunne brenne.

Det verste var at datteren Basant ble stadig dårligere. Kroppen hennes var full av væske, men det fantes ikke medisiner der de var. Woroud måtte gå langt og gjennom farlige områder for å finne legemidler til datteren.

Mens de var i Al-Mawasi ble teltområdene utsatt for flere angrep. Under et av angrepene kom Woroud bort fra sønnen. Hun løp rundt og lette etter ham. Plutselig fikk hun øye på noen som bar en gutt til en ambulanse. Var det sønnen hennes?

– Jeg så at treningsdrakten hans var lik den sønnen min hadde.

Hun hamret på ambulansen der gutten var. Da så hun at hele ryggen til gutten var åpen og at innvollene hang ut. Det var ikke sønnen som lå der, men hun kommer aldri til å glemme gutten.

Før hun gikk fra ambulansen, sa hun til gutten, som fortsatt var i live: «Må Gud ha barmhjertighet med deg, min kjære.»

Til slutt ble de medisinsk evakuert til Egypt. I halvannet år har Woroud bodd med den hjertesyke datteren og barna på et sykehus i Kairo.

Woroud så at barna trengte psykologisk oppfølging. Hun ringte Redd Barnas hjelpetelefon for fordrevne palestinere i Egypt. Redd Barna sørger nå for at barna får hjelp til å bearbeide alt det grusomme de har opplevd, både gjennom individuelle timer og gruppetimer med andre palestinske barn.

Støtten har hjulpet dem mye, men livet er fortsatt fryktelig vanskelig. Krigen ser aldri ut til å ta slutt, og den humanitære situasjonen i hjemlandet er verre enn noensinne.

Woroud kaller det som skjer i Gaza for «menneskelig galskap» og «en humanitær krise av historiske proporsjoner».

– De har ødelagt og frarøvet oss alt. Jeg skjønner ikke hvordan noen kan være stille om det som skjer. Hvordan og når vil dette ta slutt?

Det aller verste er hungersnøden. Woroud har stadig kontakt med familien som er igjen i Gaza. De har knapt krefter til å snakke.

– Det verste er å se at kroppene blir tynnere og tynnere. Sult er verre enn krig.

Woroud har mistet all tro på at verdenssamfunnet vil stille opp for sivilbefolkningen i Gaza.

– Jeg er en av dem som alltid sier at vi ikke har et budskap til verden. Vi har så mange tårer, men verden fortjener ikke å se tårene mine.

Bombesplinten satt fast i beinet til sønnen. Nafas var desperat. Hun oppsøkte hjemmet til en lege, men heller ikke han kunne hjelpe dem. Eneste mulighet var å komme seg ut av Gaza.

Det fantes ikke transport. Nafas og sønnen Laith måtte selv komme seg sørover mot grensen til Egypt.

– Sønnen min måtte gå hele veien. Beinet blødde, det var et åpent og infisert sår. Vi gikk i mange timer, og tilstanden ble bare verre og verre.

Langs veien lå det døde og lemlestede mennesker. Nafas forsøkte å skåne sønnen for det verste.

– Jeg sa: «Ikke se, Laith. Ikke se.» Til venstre for meg lå det et lik. Til høyre en hånd. Jeg følte at vi gikk rett gjennom en skrekkfilm.

Hun forteller at de ble stoppet av israelske styrker. Det var første gangen hun så dem på nært hold. Nafas ble livredd.

– Jeg visste ikke hva som kom til å skje. Jeg begynte å gråte. Hjertet mitt hamret.

De fikk beskjed om å gå videre, at de var fordrevet, at det ikke var noen vei tilbake. Laith klarte nesten ikke å stå på beinet og sa til moren at han var helt utslitt.

– Jeg sa: «Jeg skal prøve å finne noen som kan bære deg. Men vær så snill, fortsett. Bare gå. Hvis vi stopper, kan de tro vi gjør noe – og så skyter de oss. Vi må bort fra dem. Laith svarte: «Jeg klarer ikke. La dem bare skyte oss. Jeg er for sliten.»

– Jeg hvisket til ham: «Gå, Laith. Jeg ber deg, kjære – bare gå.»

De fortsatte sørover. Begge var totalt utslitt, men til slutt klarte de å komme seg i sikkerhet i Deir al-Balah.

– Beinet til Laith var helt ødelagt. Det var hovent, betent og fullt av verk. Vi var i sikkerhet, men på veien hadde vi gått over kroppsdeler og lik. Jeg fikk ikke sove på tre dager på grunn av alt vi hadde sett.

Tre dager senere ble de medisinsk evakuert til Egypt. Der fikk Nafas beskjed om at beinet til sønnen måtte amputeres. Hun nektet å godta det, og ba legene gjøre alt de kunne for å redde beinet. Laith ble operert og fikk behandling, men beinet ble ikke bedre.

I desperasjon tok hun kontakt med Redd Barna i Kairo, som sørget for at Laith ble undersøkt av en spesialist. Det var fortsatt høyst usikkert om beinet kunne reddes, men den første operasjonen som Redd Barna betalte for, var vellykket. Laith ble operert en gang til og må kanskje gjennom enda en operasjon. Utgiftene til operasjonene og den medisinske oppfølgingen dekkes av Redd Barna.

Nafas og Laith har mange utfordringer i hverdagen og livet er fortsatt vanskelig, men det er også lyspunkter.

– Redd Barna har hjulpet oss veldig, veldig mye. Laith har det mye bedre psykisk. Han har begynt å le igjen – og nå går han på beinet.

Mariam hadde et sykt barn som fikk mat og medisiner gjennom en sonde. I Gaza var det ikke lenger mulig å få tak i medisiner og legehjelp. Hun måtte få barna ut.

Etter noen fryktelig måneder på flukt kom de seg til Egypt.

– Selv om det var vanskelig, forlot jeg familien og mannen min og kom hit alene med barna.

Krigen hjemsøker Mariam og barna dag og natt.

– Hver dag når jeg våkner, tar jeg opp telefonen min. Jeg er redd for å holde den. Jeg er redd for å høre nyheter. Jeg er redd for å miste noen. Følelsen av frykt er konstant.

Hun forteller at barna er livredde for å miste pappaen sin, som fortsatt er i Gaza.

– Jeg har en liten jente. Når hun våkner, griper hun telefonen og ringer faren sin. «Pappa, svarer ikke, hva har hendt ham?».

Datteren er åtte år.

– Når hun ser nyheter på TV, og hun ser området der faren hennes er, sier hun: «Pappa svarer ikke, pappa er i fare.» Hun ber og gråter helt til han får kontakt med oss.

De kom seg i trygghet i Egypt, men livet kjennes alt annet enn trygt. Når barna er ute og blir borte en stund, frykter Mariam at noe forferdelig har skjedd med dem.

– Når vi hører lyden av et fly, sier barna fortsatt: «Mamma, det er et militærfly». Det er som om vi fortsatt lever i en krigssone.

Mariam har nesten glemt hvordan livet var før krigen brøt ut.

– Vi har mistet alt. Livet vårt er bare minner. Jeg har bilder som hjelper meg å komme gjennom dagene og leve videre. Jeg ser på bildene hver dag. Jeg minnes huset vårt, hvor moren min og jeg pleide å sitte. Jeg har så mange minner fra langt tilbake i tid. Minner om ting jeg gjorde med vennene mine, faren min, brødrene mine.

Det eneste hun ønsker seg er at det skal bli fred i hjemlandet.

– Vi holder ikke ut dette livet lenger. Det er nok.

Mariam har nesten gitt opp å si noe til verden, som hun mener har sviktet sivilbefolkningen i Gaza.

– Vi har vist verden alle bildene, vist alle massakrene. Dessverre ser det ut som om verden har blitt blind, eller at verden sover. De ser og vet, men lever sine liv som normalt.

Etter intervjuet setter Mariam seg ned med sønnen Khaled. Han hadde store psykiske utfordringer og slet med angst og søvnproblemer etter at de kom til Egypt.  

Familien trengte penger og Khaled begynte å jobbe på et grønnsaksmarked. Redd Barna har hjulpet familien økonomisk og bidratt til at barna får psykososial oppfølging. Khaled får nå undervisning på et senter for palestinske barn som Redd Barna har etablert i Kairo. 

– Barna mine har mistet sine mest grunnleggende rettigheter, som trygghet, utdanning og fritid. Jeg vil takke Redd Barna for det de gjør for barna fra Gaza. 

Det betyr mye for henne, samtidig overskygger krigen alt. Mariam får ikke fred så lenge det er krig. 

– Det som skjer er en forbrytelse, som hele verden må stå til ansvar for. 

– Barn over hele verden drar på sommerferie og sommerleirer og sånt. På samme tid står våre barn i vannkøer og leter etter mat. De lever et liv som om de ikke er barn.

Navnene i saken er endret for å beskytte mødrene og barnas identitet. Intervjuene ble gjort i Kairo i april i år.